Helt nederst, på Kamille Mor&barns forside, er mine innerste følelser satt på trykk. -Jeg var helt tom innvendig.
Når ordene omhandler mine følelser rundt det å holde vårt tredje barn for første gang, blir det sterke ord.
Disse sterke ordene har jo allerede hatt sin ild-dåp til dere kjente og lokale, gjennom fædrelandsvenen. Responsen var enorm, og det tabubelagte ordet -svangerskapsdepresjon- formerte seg fra tunge til tunge. Det er jeg stolt over å ha vært en del av. Ordet har vært satt på dagsorden, og jeg vet at flere har fått hjelp. Hurra!
Det blir en noe surealistisk følelse, når man blir oppringt av journalister fra kjente magasiner, om å stille til intervju. "Lille meg", sa en venninne etter å ha blitt opphøyd i kjente aviser og magasiner for sitt engasjement i egen bedrift. Men vi er da ikke små! Hun er stor for sine bragder og vi for våre. Det er ingen tvil om at vi er tøffe, når vi deler våre innerste følelser for å hjelpe andre. Kall det gjerne søtt klisje`kliss, men det gir mer enn det koster å fortelle vår historie.
Min lille, innerste tanke denne mandagskvelden omhandler et Lillebittelille ønske: -På en helsestasjon eller kanskje nyfødtpost eller i en barselgave i morgen, ligger denne utgaven av Kamille Mor&barn. Kanskje en skjelven, ung, ny eller sliten flink mamma leser i bladet og tenker: -Jeg er ikke alene....- -flere opplever dette...-det finnes hjelp....
Sjefshøna