onsdag 9. februar 2011

Vi har et skilsmissebarn.




Det er jammen med liv rundt denne jenta vår. Hun har aldri vært sånn midt på humørskalaen! Enten er hun ENORMT blid, positiv, hjelpsom og lattermild-ELLER så er hun grusomt sinna, irritabel, nedfor og sur! De fleste dager er hun alltid helt på topp på humøret, men med noen få innslag av bunnen ;O) Hun elsker at det skjer mye rundt henne og er samtidig kjempeflink til å kose seg i sitt eget selskap. Det er derfor så vondt stille hver gang hun reiser til pappa igjen.......

Da kommer det en tomhet i huset vårt. Ingen som kommer hjem med en skolesekk slengende i gangen. Ingen som åpner ytterdøra med et "Mamma!! Jeg har hatt en såå fantastisk dag i dag!" Heller ingen lekser å krangle om. Det er ikke noe rush på morran, fordi skolejenta er borte. Det mangler en skatt og si natta til.
Et av barnerommene blir stående tomt-i tre uker......




For oss og meg er det tomt og blir nok aldri "bare en del av hverdagen". Men hvordan er det for Emilia?? Hun kommer jo hjem hver 3.uke! Det vi ser er en glad og fornøyd jente. Hun snakker alltid varmt om begge familiene sine, og har et stort hjerte for alle sine søstre. Det spiller ingen rolle om det er hel, halv eller uekte søsken. Skolen bekrefter at det er en meget positiv, ung dame.

Samarbeidet mellom oss fire foreldre er upåklagelig. Man kan aldri være helt enige i alt, og det er klart vi har ting som irriterer oss ang "den andre familien". Men i det store er Emilia veldig heldig. Jeg, som mamma, kan ikke se hvilke "skader" vi kan ha påført jenta vår med denne ordningen. Hun har selv valgt tre uker hos hver. Da får hun ro og hverdag begge plasser, sier hun. Jeg vet hun blir lei av flyttingen frem og tilbake......Det er ikke ofte hun sier det, men det er vondt å høre. Jeg vet ikke hva anderledes vi kan gjøre. Det er vi som hadde måtte tatt det valget mellom familiene for ho, men vi vet også at hun hadde savnet oss alle for mye.

Det vi ser med Emilia, er at hun mangler litt eieforhold til ting og eiendeler rundt henne. Vi har delt lite mellom hjemmene. Hun har så og si bare hatt med seg "Voff og Kanin" og skolesekken ved hver "flytting". Mye fordi det gjør det enkelt å holde orden i "våre" og "deres", og for å skape mindre irritasjon. Men det er nok ikke enkelt å skulle ha to av hver ting! To mobiler, to nintendo, to laplop,----to hjem, to-to-to-to.... Dette er noe vi vil prøve å gjøre bedre for henne. Kanskje hun da rekker å "bli glad" i tingene sine, og ta bedre vare på de. Eller er alle 8-åringer sånn?? Lett å dømme seg selv fort...skyldfølelsen lusker stadig!





Er vi en solskinnshistorie? Neppe... Er Emilia kommet uskadet ut av det å bli delt mellom mamma og pappa?? Sikkert ikke.... Men tanken slår meg...avgjørelsen vi tok for 6år siden, om at vi ville gi henne like mye mamma som pappa, er jeg uvinnelig glad for i dag. For Emilia har dette vært det beste. Hun er en sterk jente, med gode verdier i livet. Jeg ber hver dag om at bunnen av humørskalaen viskes ut..ihvertfal før tenårene! Hjelpes... ;O))

-Et lite mammasukk en onsdag etter mandagsbyttingen til pappaen-

2 kommentarer:

  1. Jeg tror at det dere har gjort for Emilia er det beste dere kunne gjort. Emilia har blitt den fantastiske jenta hun er idag på grunn av hvordan oppveksten har vært. Hun har så mange gode kvaliteter som person som hun har fått og lært av begge familiene!:) Jeg tror at selv om hun bytter og bo hos mammaen og pappaen sin hver 3. uke så trives hun med det. Jeg syns du har gjort og fortsatt gjør en god jobb som mamma! :) jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Du er en god mamma, Renate! <3

    SvarSlett
  2. Hun er mega heldig som faktisk har foreldre som klarer å samarbeide.Dere er gode:)mi har ett sant helvete,men det er en annen historie;)

    SvarSlett

Ærlige, herlige og syrlige komentarer