torsdag 25. august 2011

Loftstuen er ferdig malt og delvis innredet!


Når jeg ser på bildene jeg tok før jeg startet prosjektet, kjenner jeg en liten klump i magen. Det var jo egentlig ikke så verst da! Men så er det denne (snart) 9-åringen, som så gjerne ville ha de litt kult og grått. Det har tatt litt tid å få malt ferdig. Kanskje ikke så rart, når man fra før lever i en susende karusell, fyllt med skole-barnehage og hjemmebarn. Og du kan være sikker på at den ene dagen jeg velger å male på dagtid, så våkner minstehøna etter bare en halvtime soving. Denne sovingen varer vanligvis minst 1,5 time-MINST. Bare ikke den dagen....


Det er ikke bare bare å være husmor på fulltid! Denne oppussingen går jo utover dagens dødsviktige kaffekjas...ihverfal litt. Sånn ellers har jeg ihvertfal fått malt taket, veggene og gulvet. Og det innimellom barnehagemøter, helsestasjonen, morrarush, middagsmat, fotballtrening, egentrening osv.. Voksenpoeng og klapp på skulderen til sjefshøna.



Det er ikke så lett med før og etter bilder. Det første bildet(før-bildet) skinte solen i takt med optimismen. Bildet over skriften her(etter-bildet) var skyene mørke og regntunge, og bildet ble deretter mørkt. Men hjelpe meg... Dette ble "noe" lilla! Jeg har vært MYE irritert på denne "gråfargen", og mine interiør-skills har fått en stor utfordring. I dag har jeg, sammen med minste og eldste høna, pløyet Ikea, Princess og Home&Cottage. Noe ble bra, men mye må tilbake... Vi skal kose oss i helgen og få det siste på plass(og med det tidsperspektivet vi har...så blir det en gang ute i neste uke)



Her er mine to faste følgesvenner i tykt og tynt oppussingsarbeid. De er meget trofaste og forlater ALDRI min side. Hendene i været og hurra for dem...liksom!



Til dere som orker å lese dere gjennom dette humørfylte og så vellagrede optimisme- innleget, vil jeg heve et øyebryn og takke ydmykt.
Men dere skal vite at jeg kjente et snev av glede da bjørkestammen ble hengt på veggen, og 9-åringen digget det rått. (Nesten like rått som flatskjermen...) Vi kommer sterkere tilbake med lykkerush og bilder av "ungdomsrommet". I mellomtiden klør jeg meg litt i interiørhodet...
GOD HELG!

onsdag 17. august 2011

Voksenord i barnemunn!


En liten jente setter seg ned i sofaen i Hønsehuset og ser seg rundt. Etter tre uker i pappahuset, kan det jo skje enkelt forandringer-både nyinnkjøpte og nyavkskaffede. Hun ser raskt at en vegg er blitt befriende naken siden sist og at det store bjørketreet endelig er ute av hus. Det sistnevnte ble satt inn til jul for snart 4år siden, og jeg har ønsket det ut en stund. I mitt stille sinn er jeg lettet over en noe luftigere stue, men kjenner luften ese ut av meg hver gang jeg ser på den store, brune sofaen. I det tanken streifer meg igjen, for sikkert endte gang den dagen, tar denne lille jenta ordene ut av munnen min. "Her var det blitt lyst og fint, mamma. TENK om du kunne byttet ut den mørke sofaen med en lys, kanskje hvit en!"  Sukk...! Der og da bestemte jeg meg for å tenke litt hardere på det fremover.
Sånn fortsetter denne lille jenta mi dagene. Nesten irriterende hvor hun alltid tar meg på kornet og spør meg om ubekvemme ting. Samme dagen og ikke lenge etter sofa-kommentaren, får hun vite at jeg skal på trening sammen med noen venninner. "Ja, hvordan går det med det flesket på magen. Har du blitt noe hardere, nå mamma?" Hvorpå hun forteller om sin stemor, som er såå hard i magen. "Det er sikkert fordi hun bare har fått et barn mamma."
Til forsvar for min , noe oppvakte jente, så vet jeg i mammahjerte at dette er ikke stygt ment. Hun spør av ren nysgjerrighet og helt oppriktig. Det er en måte å bry seg på, som jeg svelger hardt og smiler litt bak ryggen av.
I kveld, midt under legge-karusell-rittet, kommer denne jenta løpende inn på badet. Hun må på do NÅ, og jeg som allerede har satt meg der, må bare pent skynde meg. Jeg er allerede meget stresset over en masete og overtrøtt 3-åring og hennes lillesøster som venter på kveldsflasken sin. I det jeg gjør mitt, kjapt, med  en -plutselig tilskuer , kommer det et nytt spørsmål. "Mamma, hva er mensen egentlig?" Uff...det er like greit å innrømme det, at i kveld fikk ikke min 9-åring ,et utdypende svar på dette spørsmålet.
Og da hun avsluttet kveldspraten på sengen med : "God natt i Jesus navn"- kjente jeg svimmelheten ta meg. Mensensvaret får hun vente litt på sammen med "hvordan-man-lager-barn-på-ordentlig-mamma"svaret.


Se opp: "Små gryter har også ører!"

tirsdag 16. august 2011

På den andre siden av kameralinsen!


Med to stoler som statister og meg selv i fokus, var ettermiddagen duket for fotoshoot. Utgangspunktet var å hjelpe en venninne med bilder til hennes råe blogg. Men da jeg fikk sjangsen selv også, måtte jeg bare kaste meg ut i det. Her stod vi, alene, på de deiligste svaberg-i vind og sol-utstyrt med et par stoler og en bakebolle!


Jeg må ærlig innrømme at det i begynnelsen var utrolig ubehagelig å være på den andre siden av kameralinsen. Det er en egen trygghet å styre det kameraet med jernhånd, både for egen selvfølelse og kreativitet. Men etterhvert som latteren kom smygende og skuldrene slappet av, var det jo enormt morro! Ihvertfal for en dag...




Det er rart hvor sårbar man blir foran et kamera. Jeg må innrømme at det er veldig skummelt å dele bildene. En uhemmet selvkritikk virvler rundt og stikker meg konstant i siden!   Alle burde prøve seg på dette. Jeg vet at jeg hadde veldig godt av å tørre å slappe av foran et kamera. Det var trygge omgivelser, og en venninne fyllt med positivitet og energi ut av helt ville dimensjoner, som skal ha takken. Gleder meg til å tørre se nærmere på bildene, og kanskje bruke de til noe gøy!



Og plutselig var vi mammaer og husfruer igjen.... Borte bak svabergene gjemte det seg noen pappaer og noen rampefiser! De hadde lekt og spist pizzasnurrer, eplekake og drukket hjemmelaget bringebærsaft. (Noen mødre er like råe som sin egen blogg! http://spisdrikklev.blogspot.com/ )


mandag 15. august 2011

Andre etasje omrokkeres!


I andre etasje i vårt Hønsehus bor det en fra og til-flytter. (Eieren av "Lilledoen"-bildet over.) I dag er det til-flyttedag og mammahjerte gleder seg. Hun pakker snippsekken etter tre uker i pappahuset. Nå blir det igjen liv og røre der oppe hvor hønsene flakser og leker seg, fritt fra husbonden og sjefshøna. Støvdottene vil  virvle løpsk i trappetrinnene, og kakkling mellom etasjene høres høylytt.
Det  vår nydelige tilflytter ikke vet, er at andre etasje allerede er i kaos . Da yngste tilskudd i Hønsehuset, nå holder på å ta fra sine foreldre all energi, på grunn av nattevåke(igjen!) , MÅ det til en ny romfordeling! JA, hun sover på vårt soverom og JA, hun trenger eget rom. Nå flyttes og byttes det på soverom og loftstue. Jeg kjenner energien bobbler over, og gleder meg til å ta fatt på malingen. Det er litt skummelt å velge farger, og lite visste jeg hvor vanskelig det skulle være å velge en gråfarge til furugulvets maling. Men nå gyver jeg snart løs, og håper Hønsehuset mitt får en glad tilflytter og en salig nattero...snart! Bilder og (frustrasjons)ord kommer fortløpende...

torsdag 11. august 2011

My favorite store......


I senter av min lille by ligger en liten butikk, med et stort hjerte og mye sjel. Butikken har med årene bygd seg oppover, og med det blitt en "one of a kind" . Man blir glad når man setter foten innenfor disse magiske dører. Raskt får man en kaffe i hånden og et vennlig smil. Jeg stoler på kunnskapen og erfaringene som deles, i takt med at plagg etter plagg skriker navnet mitt. Følelsen av å gå ut av denne butikken, med en kul pose,  er et lykkerush ut av dimensjoner! Alltid vil man tilbake...alltid!


Det ser ut som om jeg blir hjemme i Hønsehuset mitt et halvt år til, ihvertfal. Jeg og min vakre Norah. Da er det hyggelig å få den æren å fylle bloggen min med vakre bilder fra denne gode butikken. Dette er altså en liten smakebit av høstens herligheter. Gleder meg til å dele mer med dere!

Lets go shopping: ORLANDO, Lillesand


onsdag 10. august 2011

Mitt lille Hønsekjøkken


I dag hjalp jeg en venninne i nød. Hun var rett og slett desperat! Jeg tror jeg var nødnummeret i egen person......Hun MÅTTE rømme fra husarebeidet og trengte kaffe umiddelbart! Stakkars oss som må vaske selv..det er tøffe tak vi må gjennom i livet. Vi er på en måte alltid utstyrt med egen støvradar. Så selv om vi ikke ønsker å se skiten, som med timene vokser, kan vi ikke noe for det. Vi bare ser det og vet at det er der.


Jeg selv stod og stampet i gulvet av ren frustrasjon. Denne kaffekjasen var ment for meg også. Helt klart! Om ikke jeg hadde vært nødnummeret hadde jeg vridd meg i fortvilelse i mange timer til. Jeg hadde garantert brukt pengene, som skal til restskatten, fortere enn kaffen ran ut i ekspressoen. Det gjør ordentlig vondt å ikke kunne knipse med fingrene, for så å se huset forvandle seg til den mektige oasen av en interiør-drøm, man bare lengter etter. Masse vondt!



Men for all del, vi har det jo godt! Å jadda! Så enormt godt at det legger seg utenpå musklene! Et sted, under der, langt der inne, sånn før ferien startet, spenner magemuskelene seg altså! Og vi vet oppskriften på å finne de fram igjen altså. Bare ikke enda... Hverdagen har så sterk feriefølelse i seg enda. Hvitvinen ligger enda på kjøl, og feriesigarettene er ikke tatt slutt...enda...





En ny høst er i vente. Mye nytt skjer. Vi smiler vi, jaja definitivt! Hadde det bare ikke vært for dette presset. Vi vet vi er kreative, koner, venninner og mammaer. Rekker middager fra bunnen, stæsjer smågullene våre like bra som hjemmet og lager fete julekort på toppen av alt. Det er en selvfølge i våre munner og liv. Vi elsker det vi gjør, men seriøst vi kan også gå tomme asså! Så ikke press eller forvent(HYL)


En liten kaffekjas utgjør mye i en kvinnes liv. Jeg sitter og humrer for meg selv. Morro med litt humor i hverdagen. Herlig å få lettet sinne! Gøy å dele bilder av kjøkkenet.(små snapshot, så dere ikke ser hvor lite og trist det egentlig kanskje er..)
PS! Sofaen, spisestuen, lysekronen og vitrineskapet(nei ikke det i furu fra 90-tallet) legges snart ut på finn.no
Må bare godsnakke med mannen....bare ikke enda...



mandag 8. august 2011

Når det kjæreste vi eier blir syk.....


Denne lille hønepøna vår har, siden fødselen, vært mye syk. Og med syk mener jeg mottakelig for det meste av virus, infeksjoner, bakterier og andre lurefikse,lumske spillopper...
Hun har en storesøster, som nesten aldri har vært syk. Det gjør det på en måte vanskeligere å forstå, men samtidig godt! Vanskelig fordi hun fortjener like god helse som storesøster, men settes ofte tilbake fordi hun blir syk. Godt fordi vi har et barn som som regel alltid er superfrisk, og det letter på foreldresamvittighet og mørke skyld-tanker......

Sykdomsforløpene har vært mange, og en liten forkjølelse kan f.eks ende på akutten. Hun var under året da hun første gangen havnet på barneavdelingens isolat. Lille hønepøne har vært uttørket, hatt utalige feberdøgn på sofaen, innhalert mye astma-medisin, kastet opp med jevne mellomrom i halvannet år, vært innlagt med en akutt nyrebekkenbetennelse med påfølgende medisinering og undersøkelser i et halvt år, påvist mild grad av refluks, "skjult" forstoppelse over lengre tid-med kraftige klysterbehandlinger på barnesenteret og så er det jo selvfølgelig alle de andre småsykdommene som barnehagebarn er så heldige å dra med seg hjem. (Og ja-hun får alle runder med det "de andre har")

Dette er selvsagt ikke noe klage-blogginnlegg. Bare et lite resyme`på hennes 3 første sykdoms/leveår. Tankene begynte å svirre i dag da vi fikk papirer fra den nye barnehagen om bla barnets sykdomsforløp. En bunke med skjemaer skulle fylles ut. Jeg måtte le litt da jeg lurte på hva jeg skulle ta med og hvordan jeg skulle presentere denne jenta! Uten galgenhumor hadde ikke hverdagen vår hengt sammen....


Man går gjennom hele følelsesregisteret når våre skatter blir syke. Kanskje ikke akkurat med en barnehage-forkjølelse eller lett feber, men blir de slått ut av noe mer enn det, gjør det rett og slett veldig vondt i foreldrehjertene! Det er da så viktig å se helheten, og alvorlighetsgraden. Vi har en utad, frisk og sprek jente. Hun stråler og skravler og krever. Hun vokser og utvikles.
Det er heller ikke til å unngå at oppdragelsen går i bølger. Vi må stadig hente oss og henne inn etter et sykdomsforløp, men det kan bli et annet blogginnlegg...et langt et!
Vi har innsett at vår hønepøne må bære litt ekstra i ryggsekken. Vi gjør alt i vår makt for å lette den. Hun har gode leger, sykepleiere og til om med en "søster Bæsj" på hospitalet. Mange vonde stunder og undersøkelser er unnagjort. Vi har tillatt oss å felle tårer sammen. Vi har tillatt oss en syk, men morsom galgenhumor. Man møter alltid noen som har det masse mer vondt enn vår datter. Det setter ting i perspektiv.
"Det er alltid noe!"



søndag 7. august 2011

Et høstpust i luften....


I dag må være første gangen jeg følte en tidlig høst puste meg i nakken. Luften hadde en ny skarphet, og jeg er sikker på at trærne skalv høstdansen, sånn pittelitt...

Jeg tror ikke jeg er helt klar enda!
Føler det hadde vært godt å ha en helg eller to til i båten, med sommervarme. Vi er vel ikke akkurat bortskjemte på denne varmen og den store solen, som følger med. Bestestuen er alltid sørgmodig å pakke bort. Men her klarer vi å holde på sommeren litt ekstra lenge. Tidligere år har vi invitert på fiskesuppe og hvitvin under varmelampene, sånn ute i september. Det er jo bare å ta med seg dunjakken under armen!
I båten derimot, blir sesongen alltid PLUTSELIG over. Det er sjeldent vi vet at den helgen, blir den siste. Noe bare gjør det slik at vi ikke drar ut igjen, før neste år.....
MEN-la oss håper det bare var den "Nordvesten" som spilte oss et høstpust i dag.
Sommeren får virkelig lov å være her noen uker til, VIRKELIG!


Vi vil ha mere av dette! Sol og varme-grillmat(er virkelig ikke lei enda!)-båtturer-vinkvelder i bestestuen-barnelek i fjæra.
I morgen begynner mellomste hønepøne i barnehagen igjen. Eneste goden med ferieslutt er jo faktisk de gode, gamle rutinene....men akk...



mandag 1. august 2011

I SUS og (feriemo)DUS


Og så fort solen meldte sin ankomst, pakket vi båten og tøffet avgårde.... Ihvertfal nesten!

FyttiMalena som vi pakker og organiserer for en uke i båten. Utenom den obligatoriske grillmaten, som forøvrig er meget oppgradert med oljer,urtesalt og nye oppskrifter i år, og pappvinen og cideren og coronaen og digget og knekkebrødene, er det utallig med andre livsnødvendige klær, sko, kremer, leker, tåteflasker,dvd er og div som blir pakket ned i båten. Men alt har sin plass, og optimismen er på topp- sånn godt uti til den fjerde dagen kanskje?? Etter det mister det meste sin plass, og vår lille nattevåker er blitt en stor prøvelse i en overfyllt båt!


Men det er når strandstolen er godt plantet i sanden og barna løper i harmoni etter sandkrabbene, at hodet klarner, og tingene finner sin plass igjen. Da kan nattevåkeren rive mer i foreldretålmodigheten, og optimismen sakte, men sikkert, stige til nye høyder.







Når rastløsheten melder seg, er det bare å binde fra fortøyning, trekke til seg dreggen og kjenne vinden brise i solvarmet hud og salttørket hår. En fornøyelig ro senker seg. Det skyldes meget mulig at tøffelyd og vuggebølger gjør minsten søvnig, og vi andre får lov å tenke på oss selv igjen. Men familiebåten trives i vuggende sjøbris og det er nå vi kjenner at det er verdt å eie en slik nytelse!



Når småtroll er i lugarseng og Hønsemor har lest ferdig om Lotta fra Bråkmakergata, kommer alltid dagens belønning. Da kreler vi oss ut av båtene og blir atter engang landkrabber. Det er nå kveldsgrillen tennes, babycall aktiveres, gourmet-måltidet inntas og det beste , pappvinen deles med gode venner rundt bålet, ute i skjærgården på en  knaus et sted........