mandag 31. januar 2011

LillebitteLille Norah er døpt




En spesiel dag ble det for oss alle. Tenk at vi skulle få døpe Norah. En sterk og stor jente, ble bært opp til døpefonten. Julie Elisabeth hadde sittet som en prest under hele gudstjenesten og ventet på det store øyeblikket. Hun ropte ut : "Nå kommer vannet!", når presten fylte opp døpefonten. Hkon bar Norah frem. Jeg hadde egentlig veldig lyst, men klarte det ikke. Jeg var redd for at beinene skulle svikte...hadde jo ikke trodd at vi skulle få bære denne jenta fram til dåp...

Norah gråt av full hals, når vannet ble strøket varsomt over hodet. Jeg kjente en enorm lykke og et par små lykketårer rant nedover kinenene mine. Julie Elisabeth kom fram og tok oppgaven, med å tørke Norah, veldig seriøst. Bestod med glans, og med god hjelp av storesøster. Emilia tente dåpslyset, og da løp Julie Elisabeth til for å hjelpe. Norah er heldig, som har to så flotte storesøstre. Kjærligheten deres for Norah er enorm!





Det skjer et under i kirken
større enn verden vet.
Barnet får del i Guds rike,
svøpt i hans kjærlighet.


torsdag 27. januar 2011

Fødselsdepresjon-del 3.

Del 2 er skrevet på måten hodet mitt tok imot og taklet depresjonen og angsten. Det er vanskelig for meg å skrive det enkelt og samtidig informerende. Det hele blir litt usammenhengende og sikkert forvirrende. Mye står mellom linjene....

Jeg ble tilslutt tatt på alvor av pleierene på avdelingen. Jeg var da så inni mitt slør, at jeg ikke klarte å glede meg over noe. Når jeg ikke hadde besøk av mine, satt jeg bare og kikket ut i luften. Angsten for at Norah ikke klarte å puste mer, adskillelsen fra mine skatter hjemme, mangel på kjærlighet til mitt nyfødte barn og total mangel på søvn holdt på å tære meg i stykker. Takk Gud for en engel av en psykriatrisk sykelpleier som viste meg veien. Hun holdt meg i den ene hånden og Norah i den andre. Det ble vår første kontakt mot den ekte kjærligheten. Den kjærligheten jeg hadde opplevd og badet i to ganger før i livet!



Norah forsatte å vokse, og begynte å spise selv. Hun ble så flink at etter 5-6uker på sykehuset, fikk vi ta henne med hjem. Vi var godt i gang med vår Marte Meo behandling, og fortsatte dette hjemme. (Marte Meo- vi blir filmet i situasjoner, og ser det sammen med fagperson, som hjelper å sette ord på det som skjer) Norah var fremdeles enormt svak i sine signaler, og angsten satt på en enorm dolk i brystet mitt!

Jeg turte ikke å gå inn i et annet rom og la henne være alene. Pusten hennes sjekket jeg hele tiden. Tanken på å skulle trille tur i vognen gjorde meg kvalm. Å være ute kunne distrahere meg, og jeg kunne glemme å sjekke henne. Jeg så for meg en blå jente dypt nede i vognen. I bilen skaffet jeg meg sladrespeil. Jeg passet på at alt var gjort riktig og kunne dermed rettferdigjøre det, om hun skulle dø.... Det var grusomt å kjøre bil uten å kunne sjekke pusten når jeg ville!

ANGSTEN TILSVARER ALTSÅ FORTRENGT LENGSEL. "Sigmund Freud"




Dagen dette bildet ble tatt hos fotografen, ble dagen jeg for første gang kunne kjenne følelser for Norah. Jeg satt med henne i armene og kikket ned på henne. Tårene mine strømmet, fordi hjertet mitt ble rørt. Jeg klarte også å være glad for det øyeblikket. Helt til nå hadde jeg skammet meg over å kjenne overvinnelig kjærlighet for mine to andre døtre, og lite eller ingenting for vakre LilleBitteLille Norah. Det gav meg håp.

Jeg har fått god hjelp og lært mye på veien. Premature er vanskelige å tolke, fordi de er så svake i signalene sine. Bekreftelsene på at jeg ikke er psykisk syk har vært gode å få. Jeg har lært meg å tillate meg å være folkesky i en periode. Det er bare slik det har vært, og til tider enda er. Det er lov å senke på kravene. Jeg har tillatt meg selv å være i denne depresjonen. Jobbet meg fremover og måttet ta skritt tilbake igjen. For å nå målet mitt, må jeg over en råtten hengebro. Jeg er på god vei. For to dager siden trillet jeg min første lange tur med Norah. Det gjorde godt! Mange ganger om dagen må jeg bare holde henne og nusse henne varmt i pannen. Hun er min! Hun er VÅRT UNDER!

Jeg hadde ikke vært her uten all god hjelp. Mine gode venninner har støttet meg enormt, og jeg er så evig takknemlig. Mannen min; Tøffe Hkon, har bært meg gjennom det. Han har måttet tåle mest av alle. Dette har vært "de onde dager" Hkonmin. Svigerfamilien min har støttet og hjulpet etter beste evne. Familien min har gitt meg styrke. Mamma gav meg troen på at jeg var en god mamma igjen. Og det beste er, at alle er der i dag også. Jeg har mange gode dager nå, men de vonde henger og lusker rundt meg. Tanken på at jeg har så mye støtte, gjør meg sterk..tror jeg...




Vi har et helt liv å se fram til sammen jenta mi-mamma elsker deg <3

onsdag 26. januar 2011

Fødselsdepresjon-Del 2.




Norah kom til verden. Norah pustet. Norah gråt.Gleden min var begravd i angst, total redsel og uendelige tårer.
Norah var ikke ferdig. Alt jeg så, var en skjør skapning, inne i en kuvøse. En skjør skapning omringet av skumle slanger og ledninger. Jeg ble forvirret og skamfull over å ikke kjenne mamma-lykken. Hun fortjente jo en mamma den tiden hun klarte å leve.




Mine neste dager og uker foregikk i en stol. En lenestol på en nyfødt post. Der satt jeg blottet og brettet ut i et åpent landskap. Alle kunne se meg, og jeg kunne se alle. Norah ble lagt hud mot hud, inntil mammas bryst. Viktig tilknytning, sa de. Hun er sterk, sa de. Hun har magiske øyne, sa de. Alle må rekke å se ho, tenkte jeg.




Atmosfæren og følelsene sitter som stikkende nåler i meg. Jeg var så enormt lei meg. Tuslende, med tunge skritt og uten Norah, gikk jeg tilbake til barselavdelingen hver kveld. Jeg måtte sove, sa de. Jeg må være våken og klar, tenkte jeg. Men når morgenen kom, gruet jeg meg til å åpne døren inn til stolen. Nye tunge skritt, tilbake til Norah. Jeg trodde hun ville slutte og puste. Og det gjorde hun....-opp til flere ganger. Ledninger festet til Norah, målte hvert pulsfall. En maskin over Norah, plinget ved hvert pulsfall. Hverdagen på nyfødt posten begynte sakte, men sikkert å bli en hverdag for meg også.



Gram etter gram vokste hun seg opp og fram. En vakker LilleBitteLiten jente. Mamma la henne til brystet, men hun sov. Hun luktet mammaen sin, sa de. Hun lærer mammaen sin å kjenne, sa de. Hun spiser snart, sa de. Hun vet ikke hvem mammaen er, tenkte jeg. Hun merker ingen forskjell, tenkte jeg. Maten ble servert i sonde. Noen ganger fallt hun ut og ble slapp i mine armer. Jeg gråt....og gråt....selv om hun alltid hentet seg inn igjen.

Autopilot-mammaen begynte å virke. Jeg løftet henne opp selv. Jeg koplet henne fra slanger selv. Jeg skifet bleier selv. Jeg begynte å prate med pleierne selv. Alt dette, mens jeg febrilsk og smertefullt lette etter mamma-lykke-følelser. Alt jeg fant var negativt, tomt og enormt sårt.

Hun er prematur, sa de. Ikke stryk på henne. Ikke byss på henne. Ikke overstimuler henne. Norah vil bli holdt fast inntil huden din mamma. Hun blir lett stresset og utrygg. Hold armer og bein samlet, når du steller henne. Jeg ville bare være en flink og glad mamma. Et uendelig, tykt slør stod mellom meg og min vakre LilleBitteLille Norah. Et slør jeg ikke så. Et slør jeg surret meg mer og mer inn i.




Jeg og Norah skulle få hjelp. En psykriatrisk sykepleier ble vår venn. En psykolog fra et akutt-krise-team ble min venn. Min sterke mann bar meg fram. Min nære familie gjorde enormt. Gode venner og nære venninner stod parat. Jeg deler dette i del 3.

"Vi kremter for å klare strupen, men sukker for å klare hjertet"

mandag 24. januar 2011

Fødselsdepresjon - Del 1




En stor fin gutt blir født. Han er vakker. Gode hender, med valker rundt håndleddet. Kroppen er varm, men leppene kalde... Jeg holder han og kjenner en smerte i mitt hjerte. Jeg er like stolt som en ekte tante, selv om han ikke er min. Mammaen og pappaen krøller seg sammen i fødesengen...en smerte fra dypeste hull rører dem nå. Denne nydelige gutten ville vært 5 år i år.



Min egen fødselsdepresjon startet her....5år senere, med barn nr tre.


Jeg er sterk. Jeg er flink. Jeg er positiv. Jeg er glad. Jeg er sosial. Dette er meg.
Jeg er kontrollerende. Jeg er stressa. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Dette er også meg.
Jeg er destruktiv. Jeg er negativ. Jeg er gråtende. Jeg er redd. Jeg er folkesky. Dette er også blitt meg.


Jeg ble gravid litt PLUTSELIG. Angsten kom som et lyn fra klar himmel. Noe stemte ikke... Jeg bare kjente det. Gleden var der ikke. Jeg tror jeg slo det bort og unnskyldte tankene mine : "Vi var jo ikke helt klare for barn nr 3 riktig enda." "Vi skal jo gifte oss, og barnet skulle kommet etter dette."

Men så kom påsken, 8 uker på vei. Jeg blør kraftig og kjenner at jeg mister. I mitt sinn er jeg helt rolig. Jeg visste det jo...Legen bekrefter spontanaborten, og jeg kjenner en vond smerte. Jeg hadde gledet meg likevel!
Dagene forsvinner, men det gjør ikke "mammakroppen". Så kommer kontrabeskjeden. Prøvene viser for stor hormonverdi i kroppen, og det kreves en ultrayd.




Et hjerte dunker der inne... et LilleBitteLille hjerte.... Det hadde vært to...


"Så tag mitt hjerte i dine hender, men tag det varsomt, og tag det blidt, det røde hjertet- nu er det ditt." (Tove Ditlevsen)


Jeg hadde mistet et barn. Jeg hadde et barn. Jeg ble fyllt med angst. Ingen glede. Følelsen av at noe var galt hadde vært riktig, og den slapp meg ihvertfal ikke nå. Hvor lenge skulle jeg klare å bære dette barnet, før det forsvant fra meg. Jeg stoppet å trene. Jeg stoppet å gå turer. Jeg stoppet opp. Turte ikke å håpe engang. Kjøpte ikke noe "å skulle sitte igjen med uten å ha brukt". Det var jo ikke noe vits. Jeg ville jo ikke få denne babyen. Jeg mistet evnen til å være positiv....ihvertfal når det gjaldt meg selv og graviditeten.

Tankene mine og følelsene mine gikk til "hagen"....til en vakker, liten gutt sin plass. Jeg trodde dere skulle leke sammen...to små babyengler.




Ukene sneglet seg avgårde. Vi ble gift og et øyeblikk smilte lykken. Det gjorde godt. Men bak lurte denne angsten. Den gjorde så vondt. Jeg var sint for alle plager denne graviditeten gav meg, av bekkenløsning, søvnløshet og tyngde- og alt til ingen nytte. Tre mnd før termin begynte fostervannet og lekke. Jeg fikk bekreftelsen igjen, noe var galt! Men ingen leger,jordmødre kunne bekrefte min indre visshet.

Jeg husker dag 5 i uke 31 av svangerskapet, som en dyp smerteangst. Kvelden før var vi lagt inn på sykehuset pga sterke blødninger. Tidlig morgen fikk jeg bekreftet av en lege, at fostervannet var det lite av og at morkaken min holdt på å løsne. Jo, takk! Endelig en bekreftelse på det jeg visste så godt. Uansett hva som ble sagt og gjort det neste døgnet, fikk meg til å tenke noe annet. Du kom til å dø fra oss. Det fantes ingen fornuft. Jeg hadde jo sett det før.... Jeg visste ikke om jeg ville klare å overleve det selv. Nå var det min tur til å krølle meg i fødesengen uten et barn å amme.........




Men vår kjære LilleBitteLille Norah kom hun. Veide 1910gram, men vikigst av alt: Hun gråt!
Jeg var tom...og følelsen av at noe var galt, ville ikke slippe. Hvor lenge ville hun klare seg? Hvor lenge fikk vi låne henne?? Hvor ville hun være når hun gråt siste gråt??
Jeg var på vei ned i en depresjon, fyllt med angst og vonde destruktive tanker.

søndag 23. januar 2011

En etterlengtet mor og (eldste) datter dag!

Tidlig i dag morges satte vi oss på nettbussen i Grimstad. Målet var Gautefal alpinsenter, og "vi" var altså jeg og Emilia. En etterlengtet dag, bare for oss to!




Det var et syn for øyet å komme ut av hus og i masse frisk luft! Og å dele dagen med en så positiv jente, som Emilia, gjorde godt for kropp og sjel!





Vi har kjørt fort, svinget endel, ledd masse, løst "verdensproblemer"(som teite gutter i klassen...) og tullet en hel del! Herlig <3





Det var utrolig morro å stå på ski igjen! Jeg kjenner jeg missunner min mann, som skal til Østerike om litt ja... Tror man bare blir bitt av den basillen, når man først reiser en gang. Helt siden jeg var med, har jeg nærmest lengtet etter å reise ned igjen! I år skulle være året.....men så kom Norah istedet! Heldige oss!! Og jeg utsetter reisen et år eller to. Kanskje vi tar en ferie også hele familien ned dit om tid og stund...om tid og stund.. ;O) hehe



To blidfiser, godt fornøyde med dagen!

lørdag 22. januar 2011

Gikk ukens innspurt i vasken nå??



Jeg sitter her med rødvinsglasset mitt og nyter...men samtidig: Pokker heller! Hele uka er jeg flink, flinkere, flinkest! Seriøst...se ukedagene mine da! (et lite utdrag seff)

Torsdag:

Frokost: 2 hjemmebakte knekkebrød(fulle av korn og frø) m/agurk og salt.
09.00 1glass appelsinjuice
1 kopp kaffe

Lunsj: Havregrøt m/nøtter og 1 banan (se bilde fra tidl blogginnlegg)
12.30 1 glass vann

Middag: Fullkornspaghetti, saus av knuste tomater og urter og krydder og kjøttdeig
16.00 Vann

Kvelds: (etter 60min step) 2 hjemmebakte knekkebrød med salt og paprika
21.30 Nøtter(hasselnøttkjerner, valnøtter etc), rosiner m/1 spiseskje
vaniljeyoughurt.(pleier å ha naturel, men var tom)(se bildet over)
Vann

Men så kommer helgen og man kooooser seg ekstra... Jeg har bakt rugbrød i dag og spist meg mett på brød og pålegg. mmm mmm... (litt utenom "det vanlige", men skitt au!) Så kommer vi på kaffe til herligste svigermor...serveres da(MENER DET) verdens beste skoleboller! MÅTTE ta en! ;O)) nam nam SÅ skal vi ha lørdagskveld med jentene. Beste jeg vet er å samles rundt lørdagsbordet med barna og mannen min! Taco!!! Nyter en lefse jeg..med kjøttdeig(som JA jeg vet burde være karbonadedeig),en god skje kesam og masse grønnsaker og guacamole(det er jo sundt hehe) Og NÅ er barna i seng, og vi åpner en flaske rødvin og setter fram sørlandschipsen.... BOFF!! Røyk hele uka nå?? Men man må jo kose seg også...! NORMALT så er jo dette ikke noe problem,men nå vil jeg jo ha bort magen etter graviditeten. Årr så vanskelig det er... Godt jeg skal i alpinbakken med Emilia i hele morra. Får prøve å knipe litt i magemusklene nedover... God lørdagskveld!




Det viktigste er ihvertfal å nyte livet og smile! ;O)

torsdag 20. januar 2011

En ung dame med sans for rosa.....



Velkommen inn! Du må regne med å sitte lenge og leke her. Vi kan lage middag sammen og gjerne kle på alle dukkene mine!






Denne butikkhyllen fikk mammaen min av en meget sjenerøs dame! pappa hentet den på en låve, og den passet jo perfekt for..ja "litt av hvert".




En utgått sko..min aller første gåsko! Liker og leke med de litt enda da ;O)




En ung dame kokkelerer alltid i rosa, ALLTID! Denne fant mammaen min på Bonsull i Arendal. Perfekt bitteliten størrelse for ung dames knøtterom ;O)





Etter litt mat og kaker, må kaninen min slappe av-opp til flere ganger!




Velkommen tilbake!

DA! er 2011 i gang..med både det ene og det andre!



Jippijajeeei kameraet kom med julenissen! Nå er det bare å sette seg inn i det da..uff! Ikke bare å trykke på en knapp der nei...men håper bildene blir bedre etterhvert og tiden hjelper meg å lære kameraet fra A til Å !



Jeg er nå i uke 3 av det nye trenings/spise sundt året! Jeg startet med stor giv og har vel ventet resultater fykende nedover, som i en nedoverbakke. MEN- neida.. Jeg skriver dagbok hver dag, hvor alt jeg putter i munnen blir skrevet ned. TIL MINSTE DETALJ! Blir jo da litt inspirert til å spise sunnere ;O)



Bare synet gjør meg glad! Alle de fargene ;O)



Ser ikke like energifyllt ut!! Men er godt alternativ til lunsjen. Altså havregrøt med nøtter ;O) Og så er det jo kos å lage det når Julie er hjemme, for hun elsker havregrøt!



Må le....! Ikke er jeg god med det nye kameraet mitt og heller er jeg ikke noen kløpper på brødbakingen! Men inspirert er jeg!



Men dette er jeg god på asså!! Jeg er såååå glad for å være tilbake i spinning skoene igjen-OG treningsskoene! Herlig! Føler jeg bare "spinner" hjemme, når kvelden kommer og middags/kveldstellet er unnagjort! Hkon slipper meg løs tre ganger i uken..foreløpig. hehe
Så nå sitter jeg her med min dagbok og noterer og noterer og venter på resultater. Men muskler veier jo mer enn fett ;O) Får nok igjen for "alt strevet" i det lange løpet! Ellers hiver jeg meg på vektklubben...