torsdag 27. januar 2011

Fødselsdepresjon-del 3.

Del 2 er skrevet på måten hodet mitt tok imot og taklet depresjonen og angsten. Det er vanskelig for meg å skrive det enkelt og samtidig informerende. Det hele blir litt usammenhengende og sikkert forvirrende. Mye står mellom linjene....

Jeg ble tilslutt tatt på alvor av pleierene på avdelingen. Jeg var da så inni mitt slør, at jeg ikke klarte å glede meg over noe. Når jeg ikke hadde besøk av mine, satt jeg bare og kikket ut i luften. Angsten for at Norah ikke klarte å puste mer, adskillelsen fra mine skatter hjemme, mangel på kjærlighet til mitt nyfødte barn og total mangel på søvn holdt på å tære meg i stykker. Takk Gud for en engel av en psykriatrisk sykelpleier som viste meg veien. Hun holdt meg i den ene hånden og Norah i den andre. Det ble vår første kontakt mot den ekte kjærligheten. Den kjærligheten jeg hadde opplevd og badet i to ganger før i livet!



Norah forsatte å vokse, og begynte å spise selv. Hun ble så flink at etter 5-6uker på sykehuset, fikk vi ta henne med hjem. Vi var godt i gang med vår Marte Meo behandling, og fortsatte dette hjemme. (Marte Meo- vi blir filmet i situasjoner, og ser det sammen med fagperson, som hjelper å sette ord på det som skjer) Norah var fremdeles enormt svak i sine signaler, og angsten satt på en enorm dolk i brystet mitt!

Jeg turte ikke å gå inn i et annet rom og la henne være alene. Pusten hennes sjekket jeg hele tiden. Tanken på å skulle trille tur i vognen gjorde meg kvalm. Å være ute kunne distrahere meg, og jeg kunne glemme å sjekke henne. Jeg så for meg en blå jente dypt nede i vognen. I bilen skaffet jeg meg sladrespeil. Jeg passet på at alt var gjort riktig og kunne dermed rettferdigjøre det, om hun skulle dø.... Det var grusomt å kjøre bil uten å kunne sjekke pusten når jeg ville!

ANGSTEN TILSVARER ALTSÅ FORTRENGT LENGSEL. "Sigmund Freud"




Dagen dette bildet ble tatt hos fotografen, ble dagen jeg for første gang kunne kjenne følelser for Norah. Jeg satt med henne i armene og kikket ned på henne. Tårene mine strømmet, fordi hjertet mitt ble rørt. Jeg klarte også å være glad for det øyeblikket. Helt til nå hadde jeg skammet meg over å kjenne overvinnelig kjærlighet for mine to andre døtre, og lite eller ingenting for vakre LilleBitteLille Norah. Det gav meg håp.

Jeg har fått god hjelp og lært mye på veien. Premature er vanskelige å tolke, fordi de er så svake i signalene sine. Bekreftelsene på at jeg ikke er psykisk syk har vært gode å få. Jeg har lært meg å tillate meg å være folkesky i en periode. Det er bare slik det har vært, og til tider enda er. Det er lov å senke på kravene. Jeg har tillatt meg selv å være i denne depresjonen. Jobbet meg fremover og måttet ta skritt tilbake igjen. For å nå målet mitt, må jeg over en råtten hengebro. Jeg er på god vei. For to dager siden trillet jeg min første lange tur med Norah. Det gjorde godt! Mange ganger om dagen må jeg bare holde henne og nusse henne varmt i pannen. Hun er min! Hun er VÅRT UNDER!

Jeg hadde ikke vært her uten all god hjelp. Mine gode venninner har støttet meg enormt, og jeg er så evig takknemlig. Mannen min; Tøffe Hkon, har bært meg gjennom det. Han har måttet tåle mest av alle. Dette har vært "de onde dager" Hkonmin. Svigerfamilien min har støttet og hjulpet etter beste evne. Familien min har gitt meg styrke. Mamma gav meg troen på at jeg var en god mamma igjen. Og det beste er, at alle er der i dag også. Jeg har mange gode dager nå, men de vonde henger og lusker rundt meg. Tanken på at jeg har så mye støtte, gjør meg sterk..tror jeg...




Vi har et helt liv å se fram til sammen jenta mi-mamma elsker deg <3

1 kommentar:

Ærlige, herlige og syrlige komentarer