mandag 24. januar 2011

Fødselsdepresjon - Del 1




En stor fin gutt blir født. Han er vakker. Gode hender, med valker rundt håndleddet. Kroppen er varm, men leppene kalde... Jeg holder han og kjenner en smerte i mitt hjerte. Jeg er like stolt som en ekte tante, selv om han ikke er min. Mammaen og pappaen krøller seg sammen i fødesengen...en smerte fra dypeste hull rører dem nå. Denne nydelige gutten ville vært 5 år i år.



Min egen fødselsdepresjon startet her....5år senere, med barn nr tre.


Jeg er sterk. Jeg er flink. Jeg er positiv. Jeg er glad. Jeg er sosial. Dette er meg.
Jeg er kontrollerende. Jeg er stressa. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Dette er også meg.
Jeg er destruktiv. Jeg er negativ. Jeg er gråtende. Jeg er redd. Jeg er folkesky. Dette er også blitt meg.


Jeg ble gravid litt PLUTSELIG. Angsten kom som et lyn fra klar himmel. Noe stemte ikke... Jeg bare kjente det. Gleden var der ikke. Jeg tror jeg slo det bort og unnskyldte tankene mine : "Vi var jo ikke helt klare for barn nr 3 riktig enda." "Vi skal jo gifte oss, og barnet skulle kommet etter dette."

Men så kom påsken, 8 uker på vei. Jeg blør kraftig og kjenner at jeg mister. I mitt sinn er jeg helt rolig. Jeg visste det jo...Legen bekrefter spontanaborten, og jeg kjenner en vond smerte. Jeg hadde gledet meg likevel!
Dagene forsvinner, men det gjør ikke "mammakroppen". Så kommer kontrabeskjeden. Prøvene viser for stor hormonverdi i kroppen, og det kreves en ultrayd.




Et hjerte dunker der inne... et LilleBitteLille hjerte.... Det hadde vært to...


"Så tag mitt hjerte i dine hender, men tag det varsomt, og tag det blidt, det røde hjertet- nu er det ditt." (Tove Ditlevsen)


Jeg hadde mistet et barn. Jeg hadde et barn. Jeg ble fyllt med angst. Ingen glede. Følelsen av at noe var galt hadde vært riktig, og den slapp meg ihvertfal ikke nå. Hvor lenge skulle jeg klare å bære dette barnet, før det forsvant fra meg. Jeg stoppet å trene. Jeg stoppet å gå turer. Jeg stoppet opp. Turte ikke å håpe engang. Kjøpte ikke noe "å skulle sitte igjen med uten å ha brukt". Det var jo ikke noe vits. Jeg ville jo ikke få denne babyen. Jeg mistet evnen til å være positiv....ihvertfal når det gjaldt meg selv og graviditeten.

Tankene mine og følelsene mine gikk til "hagen"....til en vakker, liten gutt sin plass. Jeg trodde dere skulle leke sammen...to små babyengler.




Ukene sneglet seg avgårde. Vi ble gift og et øyeblikk smilte lykken. Det gjorde godt. Men bak lurte denne angsten. Den gjorde så vondt. Jeg var sint for alle plager denne graviditeten gav meg, av bekkenløsning, søvnløshet og tyngde- og alt til ingen nytte. Tre mnd før termin begynte fostervannet og lekke. Jeg fikk bekreftelsen igjen, noe var galt! Men ingen leger,jordmødre kunne bekrefte min indre visshet.

Jeg husker dag 5 i uke 31 av svangerskapet, som en dyp smerteangst. Kvelden før var vi lagt inn på sykehuset pga sterke blødninger. Tidlig morgen fikk jeg bekreftet av en lege, at fostervannet var det lite av og at morkaken min holdt på å løsne. Jo, takk! Endelig en bekreftelse på det jeg visste så godt. Uansett hva som ble sagt og gjort det neste døgnet, fikk meg til å tenke noe annet. Du kom til å dø fra oss. Det fantes ingen fornuft. Jeg hadde jo sett det før.... Jeg visste ikke om jeg ville klare å overleve det selv. Nå var det min tur til å krølle meg i fødesengen uten et barn å amme.........




Men vår kjære LilleBitteLille Norah kom hun. Veide 1910gram, men vikigst av alt: Hun gråt!
Jeg var tom...og følelsen av at noe var galt, ville ikke slippe. Hvor lenge ville hun klare seg? Hvor lenge fikk vi låne henne?? Hvor ville hun være når hun gråt siste gråt??
Jeg var på vei ned i en depresjon, fyllt med angst og vonde destruktive tanker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Ærlige, herlige og syrlige komentarer