onsdag 26. januar 2011

Fødselsdepresjon-Del 2.




Norah kom til verden. Norah pustet. Norah gråt.Gleden min var begravd i angst, total redsel og uendelige tårer.
Norah var ikke ferdig. Alt jeg så, var en skjør skapning, inne i en kuvøse. En skjør skapning omringet av skumle slanger og ledninger. Jeg ble forvirret og skamfull over å ikke kjenne mamma-lykken. Hun fortjente jo en mamma den tiden hun klarte å leve.




Mine neste dager og uker foregikk i en stol. En lenestol på en nyfødt post. Der satt jeg blottet og brettet ut i et åpent landskap. Alle kunne se meg, og jeg kunne se alle. Norah ble lagt hud mot hud, inntil mammas bryst. Viktig tilknytning, sa de. Hun er sterk, sa de. Hun har magiske øyne, sa de. Alle må rekke å se ho, tenkte jeg.




Atmosfæren og følelsene sitter som stikkende nåler i meg. Jeg var så enormt lei meg. Tuslende, med tunge skritt og uten Norah, gikk jeg tilbake til barselavdelingen hver kveld. Jeg måtte sove, sa de. Jeg må være våken og klar, tenkte jeg. Men når morgenen kom, gruet jeg meg til å åpne døren inn til stolen. Nye tunge skritt, tilbake til Norah. Jeg trodde hun ville slutte og puste. Og det gjorde hun....-opp til flere ganger. Ledninger festet til Norah, målte hvert pulsfall. En maskin over Norah, plinget ved hvert pulsfall. Hverdagen på nyfødt posten begynte sakte, men sikkert å bli en hverdag for meg også.



Gram etter gram vokste hun seg opp og fram. En vakker LilleBitteLiten jente. Mamma la henne til brystet, men hun sov. Hun luktet mammaen sin, sa de. Hun lærer mammaen sin å kjenne, sa de. Hun spiser snart, sa de. Hun vet ikke hvem mammaen er, tenkte jeg. Hun merker ingen forskjell, tenkte jeg. Maten ble servert i sonde. Noen ganger fallt hun ut og ble slapp i mine armer. Jeg gråt....og gråt....selv om hun alltid hentet seg inn igjen.

Autopilot-mammaen begynte å virke. Jeg løftet henne opp selv. Jeg koplet henne fra slanger selv. Jeg skifet bleier selv. Jeg begynte å prate med pleierne selv. Alt dette, mens jeg febrilsk og smertefullt lette etter mamma-lykke-følelser. Alt jeg fant var negativt, tomt og enormt sårt.

Hun er prematur, sa de. Ikke stryk på henne. Ikke byss på henne. Ikke overstimuler henne. Norah vil bli holdt fast inntil huden din mamma. Hun blir lett stresset og utrygg. Hold armer og bein samlet, når du steller henne. Jeg ville bare være en flink og glad mamma. Et uendelig, tykt slør stod mellom meg og min vakre LilleBitteLille Norah. Et slør jeg ikke så. Et slør jeg surret meg mer og mer inn i.




Jeg og Norah skulle få hjelp. En psykriatrisk sykepleier ble vår venn. En psykolog fra et akutt-krise-team ble min venn. Min sterke mann bar meg fram. Min nære familie gjorde enormt. Gode venner og nære venninner stod parat. Jeg deler dette i del 3.

"Vi kremter for å klare strupen, men sukker for å klare hjertet"

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Ærlige, herlige og syrlige komentarer