Båtturister i egen skjærgård!

Å kalle oss turister i egen skjærgård, er vel å gå noe langt. Men til båtfolk å være, er vi ikke særlig omreisende. Heller ikke særlig sjøtøffe! Vi venter gjennom en lang høst, en enda lengre vinter og også gjerne gjennom en for kald vår, før vi endelig sjøsetter fantelivets stolthet. Sommerferien er i sikte og planene enormt store. Ser vi oss rundt, utenfor Blindleiens trange sjøvei, er det nesten så vi gnir oss selv i øynene. Hvis vi regner i antall timer, bruker vi nok flere til å pakke med, handle inn og ordne klart for tur, enn vi faktisk er ute på tur. Og med tur, menes østenfor eller vestenfor gullkysten, Lillesand.

Etter årenes løp er vi blitt et drevent par på båttur. Vi har endelig lært oss å legge til, uten å heve stemmer eller kaste ord etter hverandre. Jeg tar imot ordre, løper på dekk og hopper rolig på land med tauet i mine hender. Takket være baupropell, og andre beroligende dippedutter, kan min mann ta over tauet med et smil, og jeg gå tilbake til båten og alltid, spente barn. Slik har det altså ikke alltid vært, og la meg si det kort. Det er ikke få ganger trussler om å svømme i land, kjerringknuter og sure, svetteperler har preget våre inntog av nye holmer. Spesielt hyggelig var de gangene da holmene rundt, allerede var dekorert med masse båter og båtfolket nøyt kveldsroen-og da våre hissige show!

Det er når båten er godt fortøyd, barna kan løpe barbeint på svabergene og båtstolene parkeres på stødig underlag, at vi senker skuldre og nyter. Her vil vi være for evig tid! Harmonien danser i takt med moril og tang, og timene med pakking er forlengst forsvunnet sammen med dreggen på havets bunn.

-To be continued-