I lang tid har jeg følt meg litt høy på julekreasjoner og adventsforberedelser. Det har gitt meg en god følelse å sitte hjemme med noe kreativt mellom hendene, og samtidig hatt overskudd til de nære rundt. Hønsehuset har vært i ganske tolerant orden og det har også gitt meg en følelse av kontroll. Kjenner at jeg stadig krever den kontrollen rundt meg. Men så skjer det..igjen og igjen.. Kontrollen begynner å overta meg, og når jeg så til fingerspissene må ha alt i ordnet rekkefølge, sliter jeg meg ut. Jeg mister kontrollen og går inn i det negative...
Det vil for meg si, at jeg ser negativt på alt rundt meg. Ingenting er godt nok, og jeg føler meg totalt utilstrekkelig. Den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke orker, gnager meg i stykker. Jeg blir sliten og mister all energi. Alt, som ellers i hverdagen gir meg små kick, blir et ork. Følelsen av å ikke ha noen nære, uten familien, stikker meg i siden. Jeg vet det ikke er sant og jeg har gode venninner som står stand bye. Men når jeg er så sliten som nå, og ikke klarer å gi av meg selv, så føles det som å miste alt. Det er ingen reel verden å være i, men sånn føles det da likevel.
Man blir veldig isolert av å måtte føle en slik kontroll. De få turene jeg unner meg ut, blir halvhjertet og andpustne. Jeg slapper ikke av, men vet jeg må gjøre det. Tennene bites sammen og smilet presses fram. Noen ganger føles det godt etterpå, men som oftest er jeg bare sliten etter en tur ut.
Det er heldigvis lengre og lengre mellom disse "nede" periodene nå. Norah har begynt i barnehagen, og ser ut til å trives der. Jeg venter i kø for videre hjelp til meg selv, og vet det vil gå bra. Etter at vi stod frem med vår historie i fevenen, har tilbakemeldinger fra kjente og ukjente vært enorm. Nydelige sjeler har delt sine historier, og utallige har takket oss for at vi har turt å snakke høyt om det. Tusen takk til alle dere som daglig gir tilbakemlding på innleggene mine på facebook, og de av dere som finner ut av det her inne. Det betyr mye!
En venninne har en meget kreftsyk pappa. Historien hun deler med meg i kveld er vond, og går sterkt inn på meg. Da har man grunn til å føle seg utilstrekkelig...Hun avslutter med at hennes barn er hennes lykkepiller...
Jeg har selv tre av de pillene, og skal definitivt nyte de godt, og komme meg opp igjen. Gleder meg allerede til en tidlig morgen..ihvertfal nesten! *kremt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ærlige, herlige og syrlige komentarer