Forsvinner kjæresten i løpet av ekteskapet?

Jeg husker godt tiden da  mannen min stod på frierdøren og luktet himmelsk. Nervøsiteten og spenningen som lå i luften, før jeg åpnet døren, var mer enn elektrisk. Det var den tiden hvor jeg passet på at selv undertøyet matchet med fargen på det, ikke tilfeldig valgte, antrekket for kvelden. Lengselen og nærmest smerten i hjertet, var utholdelig hver time vi var fra hverandre. Små og store ord ble visket i ørene på hverandre, tiden forsvant i impulsive handlinger og enkle matretter opplevdes som store gourmetmåltider.

Vi var kjærester, og sjenket den andre alt av vår tid.

Forelskelsen gikk over i kjærlighet.

Hverdagen vår i dag er store kontraster av vår kjærestetid. Det sier seg selv, at med tre nydelig og bestemte jenter og hektiske jobbdager, endrer mye seg. Det er ikke lengre jeg som åpner døren, når du kommer hjem. Og jeg kan ikke si det lukter like himmelsk, ihvertfal ikke rundt ettermiddagstid. En sliten pappa kommer nå inn døren, som blir åpnet av trøtte glisefiser og en bjeffende vofseprins. Vi to, prøver å tviholde på et positivt "hei" og et "glad-i-deg-nuss".

Våre impulsive handlinger styres nå av trengende bleieskift og oppmerksomhetens dyrebare behov. Det er godt å være trygg i dine armer. Usikkerheten, som så gjerne råder i kjærestetiden, er borte. Og da er det enkelt å la det matchende undertøyet ligge igjen i skuffen. Helt borte er ikke lysten til å bruse med fjærene, men en god del mer avslappet, er vi nok blitt. De små og store ordene vi før visket i øret, føles fjernt. Energien og tiden vi en gang bare skjenket hverandre, fordeles nå jevnt utover i tykke lag og vi er heldige om det ligger noe igjen til oss to-ytterst i kantene. Som oftest ønsker vi, når endelig en anledning byr seg, å være sosiale sammen med gode venner.

Vi vet vi er i en hektisk småbarnsperiode, og godtar det.

Forsvinner kjærestene i mann og kone -livet tro...

Det blir jo ofte litt ulike forventninger, når voksentid og alenetid skal forenes. Endelig har vi tid til bare hverandre, og alt det andre vi kanskje ikke får tid til når småhønene er i hus. Ingen stor overraskelse er det at forventnigene er ulike, da vi tross alt er to individer med hver våre behov.

 Denne helgen skulle altså vi, gamlekjærestene, møtes igjen og finne tilbake til det elektriske. Kanskje ikke akkurat slik, men vi skulle ihvertfal nyte litt tid sammen, alene og uten de store planene sammen med andre.En god helg ble det.Vi prøvde å gi hverandre rom for ønsker, og delte hvert minutt sammen. Det å gå hånd i hånd til byen, uten mål og mening,, gjorde noe med oss. Like så å komme hjem til tomt hus og kunne slappe av med en god film midt på dagen. Å dele samværet, uavbrutt av søte blidfiser, var godt for oss. En bekreftelse på  at vi fremdeles er i stand til å være kjærester. For min del var det herlig å kunne fundere litt over matchende undertøy igjen, og ikke minst å ha tid til det! Selv om jeg som dame, håpet på mer oppmerksomhet og komplimenter-og han som mann, ikke lot meg presse frem noe klisjé`kliss, ble helgen et etterlengtet pusterom fra småbarnshverdagen. 

Jeg elsker deg i alle epoker livet måtte gi oss!

  Vår hverdag er hektisk. Den er også veldig slitsom.

Men mest av alt er den fylt med så inderlig mye godt!



Bildene i innlegget har jeg spart på siden påsken. Nå kaster samme treet sine kastanjer etter turgåere, og strør om seg med vakre høstblader.