Yes! Yes! Yes! Yes! Yes! Yes! Yes!

I kveld har jeg vært gjennom en stor personlig seier. Jeg sitter her i sofaen min og nyter et festmåltid, bestående av knekkebrød med brie og fruktskål med kesam.
Før sommeren var jeg nok i mitt treningsess. Løpeskoene mine fikk kjenne asfalt, skog og grus gjennom 3mil i løpet av en uke. Minst! Depresjonen jeg har vært gjennom i vinter begynte virkelig å gi slipp og energien fylte meg helt til topps. Kroppen og hodet samkjørte, og jeg trivdes maksimalt.
Men så gikk jeg på den klassiske blemmen.  Treningsprogrammet mitt økte med intentensitet og styrke, samtidig som kroppen ble presset for hardt. Jeg trente rett og slett på meg syndromet "overtrent".Les mer om det  her.  Med en kombinasjon av lite søvn, overtrent og feriemodus endret min trenings-guts seg radikalt. Flere ganger prøvde jeg å ta små løpeturer, samtidig som jeg slappet godt av i mellom øktene. Det var tunge økter og jeg følte meg bare tom. Fra å ha følt meg "On Top Of The World" etter en økt, følte jeg nå ingenting. Fortvilelsen tok overhånd over løpeskoene, og de ble satt på hyllen.

Men i kveld tok de samme løpeskoene meg gjennom min favoritt løperunde-MILA mi! Det gjorde så godt i hjertet, og jeg er sikker på at alle cellene i kroppen min fester villt der inne nå.

Treningen startet igjen en gang etter ferien og litt sånn ut i barnehagestart. Sakte har jeg snøret nike`n mine og løpt små runder. Hodet har innstilt seg på litt monotone treningsrunder, for å hjelpe kroppen videre. Selv om solen har lokket med sine stråler, har jeg beveget meg inn på step-kassen og fått opp pulsen igjen. Det har vært herlig og enormt godt å slite seg ut etter en tøff treningsøkt. Disse tiltakene har gjort at jeg har fått tilbake noe av treningsgnisten og formen har steget ganske raskt opp til godkjent nivå.

Min største frykt har jo vært å igjen, ikke skulle klare å gjennomføre runden, jeg før koste meg gjennom. Målet i dag var å gjennomføre, glemme tiden og holde pulsen nede. Dette klarte jeg og jeg er stolt!



Nå gjelder det bare å holde seg nede og trene etter kroppens mestringsevne og ikke lysten. Når jeg nå skal øke, for det må jeg jo etterhvert, så skal  jeg gjøre det forsiktig. Og når vi får lite søvn i perioder igjen pga nye tenner, mareritt og alle andre barne-terrorist oppdrag, så roer jeg ned trenigen en smule.

Treningen er min beste venn. Når vi er i harmoni fungerer jeg på mitt beste. Jeg vil ikke havne ut med min beste venn igjen. Det krever stålkontroll, stadige småjusterninger og venlige hensyn til meg selv.

Det der hørtes fint og lett ut, men jeg er visst ikke noe flink til noen av delene. Wish me luck!

Nyt treningshøsten og hvil mellom øktene!