Ufrivillig avskjed hver tredje uke.....

-Jenta vår fyller ni år denne dagen. Det er tidlig morgen, og jeg må ringe for å gratulerer henne med dagen. Ved endt skoledag kommer hun smilende inn døren i Hønsehuset. Varme klemmer deles lettet ut, og burdagsgaver åpnes. Ettermiddagen kommer fort, og det gjør også seksten venninner. Hun koser seg gjennom sin makeup-bursdag og stråler i takt med kakelysene. Da siste gjest forlater Hønsehuset, tar hun sin pappa i hånden, takker mamma for et fantastisk selskap og går hjem til pappahuset. Mamma må vente i ytterligere to uker, før jenta si kommer smilende inn døra etter skolen.-

Slik har vi  hatt det i nærmere syv år nå. Emilia bor tre uker hos mamma og tre uker hos pappa. Hun har selv ønsket denne ordningen, og føler det er den beste måten å dele seg på. En stabil hverdag i begge hjem, gir henne mer ro til å takle flyttingen frem og tilbake. Det gjør vondt å høre henne si at hun er sliten av å flytte i perioder. Men heldigvis er dette bare i perioder. Stort sett har savnet etter pappa blitt så stort, når hun er i mammahuset, at gjensynsgleden er større enn avskjedstristheten. -Og motsatt i pappahuset.

Men for meg, som mamma, har det vært mange tunge stunder.  Det ligger da ikke i naturen vår og skulle ta avskjed med våre egne barn hver tredje uke. De første årene var vel de tyngste. Jeg husker at jeg limte på meg et smil og ønsket henne noen fine uker hos pappa. I det hun var ute av synet fikk jeg nærmest en klaustrofobisk følelse og tårene trillet ikke, de spratt rundt meg. Bildet jeg kan beskrive av følelsene jeg hadde, må være en knyttneve som skviser hjertet mitt helt flatt, rister og vrir det rundt, for så og brutalt, dra det ut av meg. Lite eller ingenting hjalp, og det føltes som å miste datteren min halve året.
Nå er det enklere. Emilia er blitt større og sammen kan vi sette ord på livet hennes uten mamma eller pappa. Jeg må enda være forsiktig med å si at jeg savner henne for mye. Det er ikke godt for henne å høre, for det er lite hun kan og skal gjøre med det. Men jeg er flink til å fortelle henne at vi savner rotekoppen vår, når hun er borte. Småsøsterene har ikke noen storesøster å plage, og venter her hjemme med skumle planer. Hun liker å høre det, og svarer med at hun savner oss alle, men koser seg med familien hos pappa. Det er godt å høre.

Ofte møtte jeg datteren min på butikken, i byen eller i svømmehallen. Det gjorde så godt men samtidig enormt vondt. Jeg møtte henne som en datter i annen familie. Hun var ute og kjøpte lørdagsgodt og skulle hjem og kose seg. Ikke hjem til mamma.... Følelsen av å se henne sette seg i bilen og kjøre avgårde gjorde så vondt. Husker godt en lørdag i svømmehallen. Jeg sitter  i garderoben,med vår mellomste datter på fanget, og kler på henne en badebleie. I det fjerne legger jeg merke til noen snakksalige jenter på den andre siden av garderobeskapene. Jeg hører ikke etter, men noe trekker oppmerksomheten min i den retningen likevel. DA slår det meg, at en av disse jentene er min jente. Den knyttneven jeg beskrev et bilde av tidligere, treffer meg nå rett i magen. Der er hun, og her sitter vi. En surealistisk måte å møte sin egen datter på. Men det gode oppi det hele er jo at hun blir glad for å se oss, snakker i vei om alle hoppene fra tremeteren og vinker et glad farvel.
Tilbake sitter en lillesøster eller to, som plutselig må kjenne på ensomheten og stillheten Emilia etterlater seg. Hos meg har det kommet to nydelige jenter til, og hos pappaen en herlig jente til, siden vi først startet -tohjemsordningen-. For meg har det, i forhold til avskjedene, gitt styrke. Nå må jeg leve ett liv, og så er Emilia med oss, når hun er her. Før stoppet jeg opp, og bare ventet med å leve i tre uker. Min viktigste oppgave er å være en motivator for søsterene som blir sittende igjen. Nå er det dem, og spesielt da Julie på tre og lillesøster på fire hos pappa, som savner Emilia vondt. Det er dem som synes det er vanskelig å møte Emilia på butikken , for så å bare si farvel.  Jeg forstår dem så godt og skulle virkelig ønske at det fantes en lettere måte å lære dem å takle denne levemåten på. For det blir jo også en spesiell levemåte for disse søsknene, på lik linje som for oss foreldre og Emilia.

I dag er det Halloween, og vi har igjen en happening uten Emilia i Hønsehuset.
Julehøytiden er jo den verste, men ved påske og alle andre merkedager føles det ekstra  tomt uten den eldste jenta i huset. Denne gangen er det pappa som skal dresse henne opp i skummelt antrekk, og vi som får den æren av et skummelt besøk. I skrivende øyeblikk har lillesøster på tre år kledd seg ut i antrekket fra i fjor, og gjort seg klar for å skremme storesøster, som  snart kommer på døren. Stemningen er elektrisk, og det mest fordi det er et etterlengtet gjensyn med storesøster som venter.

Vi tilpasser oss unntakstilstander, store som små.

Noen ganger tar det lang tid.

Men så lenge vi står på to bein i den andre enden,

kan vi ikke annet enn å bli sterkere.