Hvem er denne overgriperen?

Jeg var et 13-år gammelt barn i full blomst. Han var min onkel gjennom ti år. 

Denne natten skulle endre så mye.

Tante og onkel-huset hadde vært som mitt andre hjem. Her hadde jeg sittet sene kvelder og drukket te, med masse sukker, overnattet, vært barnevakt og nydt av alle tantes fantastiske kokkeleringer. Det var rom for latter og hjertesukk her i dette gode huset.

Men så en natt ble også vi, en del av den sørgelige statistikk av overgrep. En voksen mann overskrider et uskyldig barns egne grenser.

Selv om skyldfølelsen tynget meg, og angsten slet meg i filler, klarte jeg å fortelle om det hele til mine nære. Jeg kolapset i skolekoridorene. Dette var begynnelsen  på en vond tid for mange flere enn meg selv. En familie gikk i stykker. To barn mistet sitt trygge hjem, og daglige pappa-kontakt. En kone mistet sin mann.

Ryktene spredde seg i en liten by.

Men hvem er nå denne overgriperen egentlig? I følge norsk Helseinformatikk, blir 30%  av overgrep mot barn, utført av familiemedlemmer. Kun 10% av overgrepene utføres av fremmede, mens hele 60% utføres av bekjente eller venner av familien. Så da er disse overgriperene altså en forelder, et søsken eller kanskje, som i min sak, en onkel.

Det blir for stort tema og skrive om alle former for overgrep mot barn. Noen overgrep strekkes ut i måneder og år, mens andre stoppes etter en gang.  Jeg spør etter hvem denne overgriperen, som forgriper seg for første gang.  Hvem er denne personen, som kan senke seg ned på et råttent nivå og presse seg på et barn? Og da et barn personen kjenner godt til. I mitt tilfelle hadde overgriperen vært min onkel gjennom mange år. Det hadde aldri før vært noe faresignal ved hans oppførsel.  Jeg hadde trygt kommet og gått i onkelhuset, akkurat så mye jeg ville. Men ingen vil noen gang få vite hva som foregikk inne i hodet på min

overgriper disse årene. Det er vel ingen krimgåte å finne ut av hvilke følelser og lyster som gikk gjennom han denne natten. Gåten er vel heller det å vite hva som fikk han til å føle dette, og ikke minst gå over denne grensen. Hvordan får overgriperen et hjerte av stein, sånn over natten, og kanskje bare for en liten stund?

Jeg er ikke lengre bitter. Men jeg er undrende. På samme måte som mitt liv fortsetter, gjør det jo også det for overgriperen. Rettsvesenet gir han ingen lærdom, men gjør livet det? Var dette tilfellet overgrep, et totalt feilspark i et mørkt blinde? Kan man virkelig gi seg selv fred etter en så brutal  handling? Er det først når overgrepet blir åpent for felleskapet at det opphører?

Mine år etter denne natten, var vonde. Et enormt sinne og en hallusinasjons-angst preget meg, til tider, sterkt. Fordi jeg klarte å fortelle om det, velger jeg å tro, at jeg slapp unna med flere overgrep. Jeg gav min overgriper en mulighet til å gripe fatt i steinhjertet, og plukke det fra hverandre. Kanskje ligger det der fremdeles, pakket inn i en pappa-rolle og livserfaringer. Men jeg håper det er kastet i dypeste hull.

Tårene triller, og mitt myke hjerte hamrer i takt med tankene om alle de uskyldige barna. Jeg graver med dette dypere. Jeg vil ned dit jeg får svar. Hvem er denne overgriperen?