Historien vår deles videre

Etter at vi delte vår historie til fedrelandsvenen i november, har vi mottat en storm av tilbakemeldinger. Rutiner i forhold til det å b.l.a fange opp tilfeller av fødselsdepresjoner, i tidlig stadie, har blitt endret i flere kommuner. Selve temaet har kommet på dagsorden i mange former for helseinstanser.  Og sist, men ikke minst, mange enkeltpersoner og familier har funnet trøst og hjelp i vår historie. Det varmer og gjør meg stolt!

Og gir "blod på tann":

I dag har vi igjen delt historien vår, i et magasin. Jeg har latt meg intervjue på nytt, og igjen gitt fødselsdepresjonen et ansikt. Hele Hønsehuset har blitt snudd opp ned, barna har vært utålmodige og min tøffe mann ganske lei. Det er ikke bare når, en meget omstendelig fotograf, stadig sier: "Nå har vi det snart, dere!" 

Litt sånn som huset ble snudd opp ned i dag, ble jo livet vårt plutselig snudd, for snart halvannet år siden. Og når vi snakker om å snu, så er det rart hvordan vårt syn, på underet Norah, har snudd i løpet av den tiden.  Fra å være den skjøre skatten vår, som vi var så umistelig redd for, er hun nå blitt en aktiv ettåring som, til og med treåringen i huset, kaller  en terrorist!

Det koster mye og krever en hel masse og dele historien. Jeg vet ikke om vi takker ja, til flere avtaler, med det første. Hadde det vært opp til min tøffe mann, kunne nok fotografer og journalister reist i motsatt retning.(Ihvertfal denne mandags kvelden) Niåringen lurer på om vi holder på å bli popstjerner, mens jeg flirer litt lurt av dem begge to.

Det er klart det koster, men ikke så mye som det gir tilbake!

(I løpet av februar kan du se oss i ukebladet Kamille!)

-Sjefshøna-