Psykomom

Jeg trodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn, da jeg ble introdusert for uttrykket "Psykomom", av en ærlig venninne. Latteren trillet og  jeg nikket gjenkjenende opptil flere ganger. Det er ingen tvil om at de små miniterroristene våre er meget tilpasningsdyktige.

(I dag har bildet, SELVSAGT, ikke noe med temaet  å gjøre.-selv om det er enkelt å relatere til følelsene bildet ser ut til å vise)

I dag tar jeg på meg hatten til "psykomom".

Natten har vært irriterende lang, med innslag av nattetrassig 1-åring, tissetreng 3-åring og forkjølelsestett bomullshodet. Når klokken tikker over fra natt til morgen, løper jeg nærmest ned til melkeskapet, med 1-åringen hylende på armen. Sammen sitter vi, helt stille i sofaen, og nyter melkeflasken. Mens kroppen verker og hodet dunker, lukker 1-åringen øynene og smiler i søvne. Jeg lister meg, igjen ,opp trappen og sniker oss begge under mammadynen. Etter å ha blitt sparket på, dratt i håret, hylt inn i øret og smurt godt inn i tårer og snørr, sovner miniterroristen. Jeg nyter den lille fliken jeg har igjen av puten min, og sovner tilfreds.

 Så knirker det i soveromsdøren og lyset fra gangen treffer oss midt i de hovne øynene  våre. En glad 3-åring spretter opp i foreldresengen. Det er bare å gi opp håpet om mer søvn, noe jeg selvsagt burde innsett for en god time siden.

Morgenstellet går på svingete skinner.  Det er ingen kamp mot tiden, men mot en superaktiv miniterrorist. Hun tømmer skapene for kluter, håndkler og kjøkkenredskaper, samtidig som hun går i bro og nekter alt form for samarbeid. Jeg tviholder på barnehagelyset i den andre enden av sinnatunnellen, og holder bevisst nede frustrasjonen, som koker inni meg.

Det er ikke før vi er på vei ut døren at jeg helt uanmeldt, løfter på lokket og lar det koke fullstendig over. En liten bagatell trigger dampen, og jeg blir dagens brøleape. Jeg tar meg litt sammen, men i det vi når bilen og ting ikke går fort nok, slenger jeg igjen med brølestemmen.

Det blir stille i bilen og jeg skrur opp musikken, som forøvrig spiller en irriterende sang av "Tante Bassa" i Kjuttaviga.

Det er først når vi  peser oss inn barnehagedøren, "psykomom" kommer frem. Kun få minutter unna, har jeg brølt og bært meg. Nå smiler jeg, klemmer de "søte små" og ber dem ha en FinFin dag.   Gud hjelpe meg hva de måtte tro om sin mamma.  Heldigvis bærer de sine nistebokser stolt inn på hver sin avdeling, og smiler hade`tilbake. Brøleapen tørker en tåre i øyekroken, fra sine sandpapir øyne. Noen dager blir det bare slik, og det hjelper å vite at vi ikke er alene om dette. Takk for ærlige, herlige venninner!

-Sjefshøna-